Brevvenn

I ungdommen hadde jeg flere brevvenner. Spredd litt utover Norge, en i Tyskland og en i Japan. Det var så spennende å gå ned til postkassen for å se om det var noen brev der. Gleden og spenningen når det var et. Så utrolig spennende. Både å høre om andres liv og skrive til dem for å fortelle dem om mitt.

Noen ganger sendte brevvennen med et bilde, en fin serviett, duftviskelær eller noe spisende. Og brevene som kom fra Japan var skrevet på syltynt airmailpapir. Så tynt og skjørt at jeg måtte være veldig forsiktig når jeg leste.

I julegave ønsket jeg meg brevpost i mange år. Og det var så mye fint brevpapir. Noen med bilder av katter, noen med vakre blomster og noen var tynne og rosa. Jeg husker gleden over å få fint brevpapir i jule - eller bursdagsgave.

Nå skrives det lite brev. Vi ringer kanskje ikke så ofte til hverandre heller. Det går kanskje mest på Snap eller SMS. Jeg savner det å få et kort eller et personlig brev i postkassen. Kjenne på spenning over hva det inneholder. Gleden og takknemligheten over at noen har tenkt på meg. Tatt seg tid til å tenke og skrive noen ord. Det er så fint!

Jeg tror jeg skal finne meg ny brevpost og sende noen ord til de jeg bryr meg om.

Kunne du tenkt deg å begynne med brevskriving igjen?