Craftivism-aktivisme

Verden er et vanskelig sted å leve i. Jeg lever akkurat nå og tenker at det har aldri vært så vanskelig og urolig som nå, men det er mitt perspektiv.

Det er hendelser rundt om i verden som krever min oppmerksomhet. Jeg burde deltatt i den demonstrasjonen. Jeg burde poste enda mer på sosiale medier slik at alle forstår hva jeg mener. Jeg burde ha donert penger til alle de gode formål, som Leger uten grenser, Redd barna osv. All denne burde og alle vonde nyheter er for meg overveldende. Jeg klarer ikke å forholde meg til alt det fæle som skjer. Det igjen skaper dårlig samvittighet og jeg tenker noen ganger at jeg er et dårlig menneske.

Jeg er en kreativ person som elsker å skrive, lese og skape. Jeg er også en person som har vokst opp med at det du gjør skal være til nytte for noe. Man skal ikke gjøre bare for å gjøre. Det har medført at jeg har hatt et litt trøblete forhold til min kreative hjerne. Den ønsker å skape, mens jeg tenker at det kan jeg kun gjøre om det er til nytte for noe.

Hva har alt dette med en urolig og vanskelig verden å gjøre tenker du nå kanskje. Og her kommer sammenhengen. Jeg skaper, leser og skriver for å sende mitt budskap ut i verden. Jeg er aktivist på min måte. En slik måte at jeg ikke blir utbrent. Jeg kan skape, lese og skrive. Det kan spres ut i verden, i allefall til de som orker å lese det jeg skriver. Jeg kan skrive dikt om det som skjer i verden og hvordan det påvirker meg og andre. Jeg kan skrive, som nå, hvordan man kan være en mer stille, mild og vennlig aktivist. Men samtidig få fram meninger, rette fokus på urettferdighet, menneskerettigheter, psykisk helse og kan hende noe som skjer i Norge og kanskje også i min by.

I England har de et ord for å bruke det du skaper inn i aktivisme - de kaller det craftivism. Om vi vil at verden skal bli snillere, mer rettferdig og vakrere så kan vi skape en snillere, mer rettferdig og vakrere aktivisme. Det kan føles ut som det eneste vi kan gjøre er å brøle høyt, gå under bannere og fordømme. Det er en tid for å være høylytt, men for meg passer det bedre å være stille. Det er en tid for det raske, men for meg er det bedre å gå langsomt. Jeg er allikevel en aktivist. For meg er det viktig at det finnes en verktøykasse som er like mangfoldig som vi mennesker er. Dikt kan skrives og deles. Broderier og kunst kan spres rundt omkring. Det finnes måter å være aktivist på uten å bli utbrent. Det er viktig om vi alle skal orke å stå i og se på alt som skjer rundt omkring i verden.

Under Olavsfest var jeg med på noe helt fantastisk og rørende. Kunstneren Mia Habib hadde en aktivitet hvor publikum var deltakere. Det ble formet en ring av mennesker som startet med å hilse på hverandre. Så begynte Mia Habib å snakke. Hun sa bl. a noen i denne ringen har mistet noen kjær, noen i ringen har opplevd å rømme fra landet sitt uten å kunne returnere dit, noen i ringen har opplevd å se sine kjære bli drept, noen i denne ringen har opplevd at noen kjær har drept noen i familien osv. Så sang noen på sitt språk og noen fortalte sin historie. Alt dette mens man sto i ringen side om side med at annet menneske. En utrolig sterk og rørende opplevelse av hvordan kunst kan nå fram til oss på en stille, langsom, men allikevel sterk måte. Ingen land ble nevnt, ingen høye rop og fordømmelser ble kastet ut. Kun stillhet og lytting til sanger og historier fortalt. Det er virkelig craftivism.

Jeg er driver med mindful craftivsm og det er jeg stolt av.