Diagnoser - pest eller kolera
10.september var det FNs verdensdag for selvmordsforebygging. Ca 650 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og 2/3 av dem er menn. Dette snakkes det altfor lite om. Hittil i år har var det 60 døde etter trafikkulykker og så langt har 53 mennesker mistet livet ved drukning. Trafikk - og drukningsforebyggende arbeid snakkes det mye om. Hvordan ruste opp veier og styrke svømmeundrevisningen ? Lite eller ingenting om hvordan forebygge at 650 mennesker hvert år velger å ta sitt eget liv.
Mennesker som møter psykiatrien og får kanskje en diagnose, men hva med videre? Er det kun medisiner som kan bidra til et godt liv for den med diagnosen? Og hvilke bivirkninger har disse medisinene? Flere av disse opplever tvang og krenkelser. Diagnosen forteller psykiatrien om hvordan de best kan behandles, men er det sånn at alle med samme diagnose er like? Er det sånn at alle med samme diagnose kan behandles på samme måte? Jeg tror ikke det. Jeg tror på mennesket og spørsmålet - “hvordan kan du leve et godt liv på tross av”.
Jeg fikk min ME diagnose for en del år tilbake. Da hadde jeg levd med lange sykdomsperioder i løpet av livet mitt, uten å helt skjønne hva det var som feilte meg. Så fikk jeg da diagnosen tilslutt, men jeg opplevde ikke at det utgjorde noe som helst forskjell. Her hadde jeg en diagnose, men ingen råd eller refleksjoner med sykehuset om veien videre. Den veien måtte jeg finne selv. Attpåtil var min diagnose svært skambelagt, som også en psykiatrisk dignose er. Jeg hadde en “liksomdiagnose” følte jeg. Noe som egentlig ikke eksisterte. Jeg kunne da bare ta meg sammen eller rett og slett late som om jeg ikke hadde en diagnose. Når systemet tenker, og noen ganger ytrer, at du kan jo bare ta deg sammen. Da har systemet mistet profesjonaliteten og fagligheten sin. Systemet, sykehus, fastleger og psykiatrien, mangler verktøy. De mangler menneskesynet fordi de er sugd inn i diagnoser og båser. Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg hadde truffet en lege eller annen fagperson, som hadde spurt meg - Nå har du fått denne diagnosen. Hva trenger du for å leve et godt liv på tross av? Hvilke mål har du med livet ditt? Hva er du ønsker deg og hvordan skal du komme deg dit. Og kanskje må du også akseptere at noen mål ikke kan nåes - hvordan leve med det?
Jeg er Mona. Jeg er ikke diagnosen min. Jeg lever med ME. Jeg er også mamma, kjæreste, datter, søster, tante, venn, barnevernspedagog. kognitiv terapeut, skrivecoach, yogalærer, mindfulnesslærer+++.
Jeg inviterer deg til å se mennesket og ikke diagnosen. Ikke tenke at jasså så det klarer hun ja, men hun er jo 50% ufør…… Jeg inviterer deg til å se mennesket og ikke diagnosen. Prøv å tenkt deg selv inn i den andres verden. Hvordan ville det ha vært?
Vårt samfunn trenger at vi ser mennesket før diagnosen. Vi trenger å stille spørsmål som - Hvordan skal du leve et godt liv på tross av.
