Glimt

Jeg er på sykehuset og i hånden har jeg en tegning av huset til farmor. Jeg tror at hun vil bli glad for å se huset sitt. Det er så lenge siden hun hadde sett det. Vet ikke akkurat hvor lenge hun hadde vært borte, men i min verden er det lenge. Jeg står utenfor rommet hennes og ser henne smile til meg fra sengen sin. Hun er nesten borte i dynen som omslutter henne. Hun ser så liten ut. Jeg får kun lov til å stå i døråpningen. Vi vinker til hverandre. Jeg ser smilet, kjærligheten i øynene og jeg kjenner på både sorg, savn og glede.

Ikke at jeg akkurat da klarte å definerer følelsene mine, men her og nå, når jeg ser tilbake, er det det jeg kjenner. Det kjennes ut som om jeg ser henne gjennom et lite nøkkelhull og at jeg bare får et glimt av henne. Allikevel er det som om jeg kan kjenne den velkjente og trygge duften av farmor. Lukten av 4711, og loff med smør og sukker. Jeg savner å krype opp i fanget hennes og kjenne på varmen, tryggheten og kjærligheten. 

-”Jeg kommer hjem snart”, sier farmor.

Inn til henne fikk kun de voksne komme. I dag undrer jeg meg over hvorfor vi barn ikke fikk komme inn på rommet hennes.

Min farmor var en glødende fyrlykt i min noe ustabile barndomsverden. 

Så kommer dagen da bestefar ligger gråtende på sofaen vår. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Og ingen sier noe heller. Det jeg derimot forstår er at han ikke oppfører seg slik han bør. Det sørger min tante for å fortelle ham. Jeg husker ordene hennes der hun forteller ham at en voksen mann oppfører seg ikke slik, at han må se til å ta seg sammen. For meg er dette vanlige ord. I min familie tar vi oss sammen og sørger for at fasaden alltid kommer først. Ikke at det er noe jeg forstår da, men nå vet jeg at det var slik det var.

Vi viser ikke følelser og vi tar oss sammen. Følelser er hysteri og slettes ikke noe vi driver med. Sorg er noe av det vanligste som skjer med oss. Noe vi alle kommer til å oppleve en eller annen gang. Og som aldri opptrer likt eller tar like lang tid. Sorg lever sitt eget liv og må få lov til å ta plass. Jeg oppdaget ikke at jeg burde ha sørget over farmor. Jeg forsto ikke at farmor var død. Hun kom bare ikke hjem.

Jeg har ingen minner om farmors begravelse. Spørsmål  i voksen alder om hvor jeg var, ga meg informasjon. Min tante mente at barn ikke hadde noe i en begravelse å gjøre. Dette var kanskje vanlige holdninger på 70-tallet, men de fratok meg en sorgprosess.

I stuen ved spisebordet noen år etterpå. Jeg sitter en etterjulsvinter og tegner. Alt er stille rundt meg og vintersolen lager skygger på bordet. Jeg kan se konturene av min mors planter og lampen som henger over bordet. På radioen spilles “Season in the sun".

Jeg er åpen som en dør slått opp av vinden. Sorgen faller inn i meg så raskt og brutalt at jeg ikke skjønner hva som skjer. Tårene renner og jeg skjønner ikke hvorfor. Det gjør vondt i brystet og pusten henger seg opp. Jeg hikster og forsøker å få kontroll over meg selv. Det går ikke og jeg må bare gi meg over til den flommen som nå renner gjennom meg. Jeg sitter der og lar det skje. Forsøker å ikke analysere eller finne svar. Lar det som skjer skje. Så etter en stund faller ordene ned i meg. Dette er sorgen over farmor.