Menneskemøte

Jeg skulle ta toget ut i verden. Håpet var en stille togreise. En togreise uten ubehagelige lukter fra en uønsket sidemann. Jeg ønsket å kunne forsvinne inn i min egen boble av Netflix, bok og soving.

Jeg er urolig og tankene slipper ikke taket. Jeg ville virkelig ikke ha noen ved siden av meg. Kjeven er stram. Pusten sitter fast oppe i brystkassen. Jeg lager et sidemann scenario og ser meg selv forsøke og gjøre meg så liten som mulig. Hvorfor all denne aversjonen havnet i tankene mine, aner jeg ikke.  Annet enn at min intimsone var så liten at selv det andre setet var i veien. 

Jeg gleder meg til å sitte stille og bare se ut av vinduet. Kanskje lese en bok og helt sikkert sove litt. Togets lyder og bevegelser er søvndyssende. 

Når jeg reiser føler jeg meg ekstra kreativ. Det er som om noe uforløst ligger og venter på å bli frigjort. Et løfte om andre opplevelser enn det hverdagslige. Stevnemøter med meg selv.

Alle disse tankene sitter  jeg med på toget. Tankene blir til bilder hvor alt jeg ønsket meg går i oppfyllelse.

Toget stopper på en stasjon og på kommer det en eldre mann. Han går mot mitt sete, smiler til meg og sier at han har setet ved siden av meg. Jeg kjenner på en sterk motvilje, men smiler mot mannen. Man er jo opplært til å være høflig. Han strever litt med å få bagasjen opp på hyllen, men så setter han seg ned. De første 10 minuttene er det stille. Jeg leser og gjør det som jeg hadde sett for meg å gjøre. 

Så kommer hans første spørsmål - Hvor skal du hen da? Jeg svarer kort at jeg er på vei til Oslo. Uviljen kjennes i brystet og en liten irritasjon kribler under huden. 

Han snakker videre og inni meg brøler jeg - kan du ikke bare tie stille! Ser du ikke at jeg leser? 

Han enser ikke mitt korte svar og fortsetter å snakke. Han forteller  at han bor i Oslo. Det har han gjort i mange år, sier han. I et stort hus med stor hage. Jeg smiler og nikker. Inne i meg foregår  det en intens drøfting.  

Denne høfligheten man er oppdratt til å møte andre mennesker med. Når har man lov til å takke nei, avvise og fortsette å lese? Var det jeg som holdt igjen fordi jeg ikke likte å fornærme folk? Eller enda verre, var redd at folk ikke skulle like meg?  

Alle tanker roter rundt inni hodet mitt og mannen prater videre. Han forteller om huset sitt, hagen sin og alle frukttrærne. Jeg har kommet så langt i min egen indre dialog at jeg har tatt en bestemmelse. Jeg bestemmer meg for å lytte til mannens fortelling. Jeg håper at også han blir påvirket av togets vugging. Kanskje ville hans taleflom stilne om kort tid. 

Han fortsetter med fortellingen sin. Jeg lytter litt halvveis, men etterhvert oppdager jeg, til min overraskelse, at jeg slapper av. Jeg liker å høre på historien hans. 

Pusten min blir roligere, skuldrene mine slapper av og jeg har ikke lenger følelsen av å bli invadert.

Han forteller så livaktig at jeg ser alt klart for meg. Huset, hagen med frukttrærne, kona og barna. Jeg fylles av behagelig varme og lever meg inn i mannens fortelling. 

Utenfor vinduet drar landskapet forbi. I vesken min ligger boken som ikke vil bli lest på denne turen.

Mannen hadde vært på besøk hos en gammel venn.  Vennen bodde langt opp i nord. Han hadde hus med utsikt over havet. Jeg så for meg et fyrtårn med gode stoler og utsikt utover havet og midnattssol.  

-Dette ble nok det siste besøket, sier mannen.  

Han forteller at de begge er over nitti år. De var enige om at de begge levde på lånt tid.  

De hadde brukt kveldene på god mat, god drikke, sigarer, jazz og Frank Sinatra. De hadde sittet ute i midnattssolens skinn, lenge og fått med seg både solnedgang og soloppgang. 

-Hvorfor skulle vi legge oss, sier mannen, vi skal snart sove i all evighet. 

Vi spilte vinylplater og gamle 78 plater, forteller han videre. . Han ser på meg og forventer nok at jeg skal spørre hva 78 plater er, men jeg vet hva det er.

I et kort øyeblikk reiser jeg tilbake til min bestefars stue. Bestefar spiller en 78 plate hvor Jens Book-Jenssen synger om Ramona. Jeg fylles med takknemlighet, ømhet og savn. Jeg kan høre bestefar sin vakre bass stemme som synger  med. Han smilte alltid ekstra til meg hver gang “Booken” sang refrenget -  “Ramona ingen kvinne er som deg”. Jeg kjenner lukten av loff med smør og sukker på. Og føler litt skrekkblandet fryd.  Sukker på loff var strengt forbudt og ikke mat til en seksåring hadde min mor gitt beskjed om.

 -Vi er begge enkemenn, sier han. Blikket hans blir varmt og ansiktet mykner når han forteller om sin kone. 

- Jeg elsker min kone, sier han med lav stemme. 

-Jeg har elsket henne siden første gang jeg så henne. 

-Jeg visste med en gang at hun  var min person.

Han forteller at han så henne første gang hos felles venner. Han så henne, men hun så ikke han. 

-Jeg husker kvelden som om den var i går, sier han. Hun hadde på seg lyseblå kjole og hadde oppsatt hår. Håret hennes var gyllent som solen. Hun var sommerbrun og hadde fregner på nesen. Han husker lukten av henne. Det luktet liljekonvall. 

- Vi traff hverandre flere ganger, men det gikk en tid før jeg turte og be henne ut. 

Han forteller at magen var full av sommerfugler  da han gikk til henne for å fortelle at han likte henne og ville ha henne med ut. Han forteller om smilet hennes da hun svarte ja til innbydelsen. Hjertebanken og lukten av liljekonvall.

- Verden sto stille, forteller han. - Jeg ble varm og så stolt over at hun ville være med meg. 

Han forteller videre at de ble et fast par og at de giftet seg. Et lite bryllup med venner og familie. 

- Vi hadde ikke så god råd sier mannen, men dagen ble helt fantastisk.   

- Da kirkedøren åpnet seg og jeg fikk se henne brast jeg nesten i gråt.  

- Hun var så utrolig vakker og jeg var full av følelser. 

- Jeg var så opptatt av å se på henne at jeg ikke fikk med meg det presten sa. Han ler. Ansiktet er rynkete og solbrunt. Øynene lyser av godhet og glede.

Han forteller at han tok utdanning i Trondheim og at de etterhvert kjøpte hus i Oslo.

 - Kona ønsket seg et stort hus og hage. Et sted hvor det var  godt for barn å vokse opp.  

- Vi fikk tre gutter i huset og den hagen, forteller han, men nå får ikke hagen like godt stell lenger. Han puster tungt og i et kort øyeblikk syns jeg å kunne se sorgen og savnet.  Jeg kjenner også på et savn og en sorg av noe jeg ikke kan forklare.

Under fruktsesongen inviterer han nå naboer, skoleklasser og barnehager til å komme og plukke. Da rusler han rundt og nyter at hagen blir brukt og er  til nytte. Han er sikker på at hans kone ville vært lykkelig over å se mylderet av barn og voksne i hagen. Hennes hage som hun brukte mye tid på.

Hver gang de ble uenige gikk hun ut i hagen. Da kunne han se henne luke ugress og spa i bed med stor energi. Når kvelden kom la de seg aldri uten å skvære opp med hverandre. 

- La ikke solen gå ned over din vrede, sier mannen, det var vårt løfte til hverandre. Han spør om jeg har en spesiell person i mitt liv. Jeg liker at han spør om jeg har en spesiell person. Jeg liker at han ikke definerer at jeg som kvinne må ha en mann. 

-Jeg har en spesiell person i livet mitt, svarer jeg. 

-Ta godt vare på denne personen, svarer mannen, og la ikke solen gå ned over deres vrede. Han smiler og jeg smiler tilbake. 

Denne mannen og historien hans gjør meg varm og glad. Glad for at slike kjærlighetshistorier fortsatt kan fortelles i et samfunn med økende skilsmissestatistikk. Der forventningene noen par har til hverandre er store som Mount Everest. Høye og vanskelig å leve opp til. Denne mannens kjærlighetshistorie kommer til å vare livet ut. Han fremstår ikke sorgtung over å ha mistet sin store kjærlighet. Han har beholdt alle de gode minnene og pleier dem godt. De har fått næring så de varer fram til hans siste åndedrag. 

Han uttrykker heller ikke sorg over å ha sett sin gode venn for siste gang.  Han forteller om lyse netter med god drikke, midnattssol og jazzmusikk til langt ut i de små timer. Han lyser av godhet og takknemlighet over livet han har levd. Det var nesten som om han hadde vært på en pilegrimsreise og at han nå vendte hjem for å dø.Jeg kjenner at hans glede over livet smitter over på meg. Jeg blir sittende med dårlig samvittighet over irritasjonen jeg følte da han satte seg i setet ved siden av. 

Vi sitter lenge i taushet og ser ut av vinduet. Jeg tenkte plutselig at denne mannen var det godt å sitte i stillhet sammen med. Samtalen vår ble bare stille og ordene ble til blikk som så utover naturen. Mannen bryter tausheten og spør om jeg noen gang hadde sett moskus når jeg har reist med tog. Jeg svarer at det hadde jeg. 

-Kun et kort øyeblikk og da kun som en brun masse med horn. Jeg rakk ikke å skjønne at det var moskus jeg så, forteller jeg og ler.  

Mannen smiler og sier at moskus mangler han å se. 

-Hvor flott om jeg nå på min siste reise kunne få oppleve moskus. Jeg svarte at vi kanskje var heldige. 

-Det blir som det blir, sier mannen. 

-Jeg er uansett glad jeg tok turen.

Vi sitter stille en stund til og så kommer konduktørens stemme over høyttaleranlegget. Han ber oss se ut på høyre side. Der skulle det stå en liten flokk med moskus. Toget sakner farten og vi glir sakte forbi dyrene som ikke enser oss, men fortsetter å spise. Mannen smiler og sier at det måtte være noen som følger med på reisen hans og sørget for at han fikk enda et minne med seg. 

Vi spiser mat sammen og vi drikker kaffe. Stillheten mellom oss blir aldri ubehagelig. Han tar frem lommeboken og viser meg bilder av familien. Han snakker så varmt om kona, barna og barnebarna. Han ler og forteller at han hadde kranglet med sønnene sine før han dro ut på tur. De likte ikke at han reiste så langt i hans alder. 

-Jeg følte meg som en trassig tenåring, ler han. 

-Jeg sto på mitt og dro. Om det var sånn at livet mitt skulle ende. At jeg skulle dø på denne turen så var det en mening med det. 

 -Jeg ringer dem hver dag for å avgi rapport ,smiler han. 

-Jeg ringer og forteller at jeg fortsatt er i live. 

Praten går lett mellom oss og vi nærmer oss endestasjonen. Han lurer på om noen kommer for å møte meg, og jeg svarte at det ikke gjorde det. 

-En av mine sønner vil komme og møte meg, smiler han. 

-De er nok veldig glade for at jeg nå kom hjem. 

-Jeg trengte denne siste turen før jeg gikk ut av tiden, sier mannen.

Toget stopper på Oslo sentralbanestasjon. Jeg hjelper han ned med kofferten og han ber meg om å bli stående sammen med han til sønnen kommer. Jeg blir stående og vente. Så dukker det opp en mann som smiler varmt ved synet av den gamle mannen.  De to klemmer hverandre lenge og øynene som møtte hverandre var så fulle av kjærlighet at jeg nesten begynte å gråte. Følelsene overrumplet meg. Jeg kjente på så mye at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta i mot det som kom.

Mannen presenterte meg for sønnen sin og sa at han hadde hatt et godt selskap på turen. Jeg sa noe om at det bare hadde vært  koselig og at gleden var på min side. Så gikk mannen og sønnen av toget. Jeg kom like bak. 

Ute på perrongen står det to ungdommer som kommer mot mannen og sønnen. Også de omfavner den gamle mannen med stor glede og mye smil. Jeg blir stående og se på kjærligheten de utstråler. Jeg begynner å gråte. Jeg må konsentrere meg om å puste så ikke hikstene høres, men jeg hulker. Ikke fordi jeg er trist, men fordi all denne kjærligheten treffer meg rett i hjertet. Det er vondt godt. Jeg kjenner på savn av mine besteforeldre. Jeg blir overveldet av all den kjærligheten. 

Etterhvert som jeg roer meg kjenner jeg på en dyp takknemlighet overfor denne mannen. 

Jeg går videre for å rekke bussen. Så kommer jeg plutselig på at jeg ikke husker navnet hans. 

Jeg skulle så gjerne fått fortalt ham hvor glad og takknemlig jeg var over å få møtt ham.  At hans livshistorie ga meg et utvidet og mer positivt syn på alderdommen. 

Når han fortalte om besøket til vennen sin så var det som å høre en ung mann fortelle. De hadde gjort som de alltid gjorde når de møttes. Ingen bitterhet over tap av den store kjærligheten, men heller takknemlighet over minnene som fortsatt var en del av livet.

Jeg undrer meg på om han fortsatt rusler rundt i hagen sin eller om han har gått  ut av tiden som han selv kalte det.

Dette er en historie fra et menneskemøte jeg hadde på en togtur for veldig lenge siden, men jeg glemmer det aldri. Og jeg føler fortsatt på takknemlighet og glede over at jeg lot mannen få fortelle sin livshistorie.

Gi noen du møter på din vei i sommer samme sjansen.